Rollo var en liten robot som kunne telle til tusen, rydde et rom på fire minutter og huske alle veiene i byen. Men én ting kunne han ikke: drømme. Hver kveld slo han av lampen i pannen og ventet. Det kom ingen bilder, bare et lite klikk fra maskinen inni ham.
Vennen hans Alba foreslo at de kunne samle ting en drøm kanskje var laget av. De fant lukten av nystekte boller, lyden av blader i vinden, en varm ullvott og synet av månen i en vanndam. Rollo lagret alt, men skjermen hans viste fortsatt bare: INGEN DRØM FUNNET.
«Kanskje du prøver å regne ut drømmen», sa Alba. «Prøv å la tingene være litt rare.» Rollo lukket øynene. Han forestilte seg at bollen hadde vinger, at bladene sang, og at månen brukte ullvotten som lue. En liten latter kom ut av høyttaleren hans.
Plutselig var Rollo i en by der trærne gikk med sokker, og stjernene ringte på døren for å låne sukker. Ingenting var logisk, men alt føltes trygt. Rollo danset med en firkantet sky til batteriet hans begynte å blinke søvnig.
Neste morgen våknet Rollo og ropte: «Jeg fant en drøm!» Alba ville vite om den var riktig. Rollo tenkte seg om. «Nei», sa han fornøyd. «Den var mye bedre. Den var min.» Fra den dagen lot han alltid en liten luke stå åpen for det rare før han sovnet.