Mio lå i sengen og snudde seg først mot veggen og så mot vinduet. Dynen var varm, puten var myk og hele huset var stille. Likevel ville ikke søvnen komme. Utenfor hang månen som en stor, rund nattlampe. Mio telte tre stjerner, så fire og så fem. Men hver gang han lukket øynene, begynte tankene å hoppe omkring som små frosker.
Plutselig kom et forsiktig tikk mot ruten. På vinduskarmen satt en liten hvit kanin med et blått skjerf fullt av sølvprikker. «Du trenger ikke være redd», hvisket kaninen. «Jeg heter Luna og passer på stjernene. Den siste stjernen har ikke blitt tent, og skogens minste dyr trenger lyset for å finne ro.»
Mio tok poten hennes, og tøflene hans ble lette som fjær. Sammen fløy de over hustakene og bort til en sky med en kurv full av stjernelys. Kurven var bundet med en vanskelig knute. De dro i hver sin ende, men knuten ble bare strammere. «Vi skynder oss for mye», sa Mio. De satte seg, pustet rolig inn og langsomt ut.
Etter tre rolige åndedrag så Mio hvor båndet krysset seg selv. Han skjøv en liten løkke tilbake, og knuten gled opp. I kurven lå en stjerne, ikke større enn en kastanje. Den blinket urolig. Mio fortalte den om den myke puten sin, anden som sov ved sjøen og lyden av regn mot vinduet. For hvert rolige ord blinket stjernen litt saktere.
Mio og Luna satte stjernen på plass. Lyset bredte seg over skogen, og vinden la seg stille mellom trærne. Da Mio kom hjem, fant han tre rolige ting: huset som sov, puten mot kinnet og tanken på Luna oppe ved stjernene. Før han rakk å si god natt en gang til, hadde tankene landet mykt, og Mio sov.