Birk Bjørn våknet med en rar følelse i kroppen. Vennene skulle klatre, løpe om kapp og bygge en hytte, men Birk hadde ikke lyst til noe av det. Han ville helst bli under det myke teppet av blader i hulen.
Da vennene kom for å hente ham, sa Birk forsiktig: «I dag trenger jeg en stille dag.» Han var redd de skulle bli skuffet. Men ekornet nikket og la en blank kastanje ved døren. Reven satte igjen en liten kopp med varm bærsaft.
Birk gikk en langsom tur ned til bekken. Han lyttet til vannet, kjente mosen under potene og så en sky forme seg som et skip. Det var ikke en spennende dag, men kroppen hans ble litt lettere for hvert skritt.
Om ettermiddagen kom vennene tilbake. De fortalte ikke høyt om alt de hadde gjort. I stedet satt de sammen med Birk og tegnet figurer i sanden med små pinner. Ingen hadde dårlig tid.
Da månen kom frem, kjente Birk at kreftene var på vei tilbake. «Takk for at dere lot dagen være stille», sa han. Vennene smilte. En god venn vet at noen dager trenger latter og fart, mens andre trenger ro, varm saft og en plass å hvile.