Freja bodde ved havet, like nedenfor et gammelt fyrtårn. Hver kveld sendte fyret et varmt lys over bølgene. Men en natt ble lyset borte. Ute i mørket kunne Freja høre en liten båt tute forsiktig.
Sammen med katten Storm tok hun lanternen og gikk opp den svingete trappen. Vinden ulte rundt tårnet, og trinnene knirket. «Å være modig betyr ikke at man ikke er redd», hvisket Freja til Storm. «Det betyr at man går ett trinn til.»
På toppen fant de en liten nattfugl som hadde satt vingen fast bak det store speilet. Den skalv, og hver gang den prøvde å komme løs, skjøv den speilet lenger bort fra lampen. Freja slo av maskinen, løsnet forsiktig fjærene og pakket fuglen inn i skjerfet sitt.
Storm dyttet med hodet mens Freja skjøv speilet tilbake. Først kom en tynn stripe lys, så en bred og gyllen bue som feide over havet. Båten der ute svarte med to glade tut. Nattfuglen foldet ut vingen og fløy en rolig runde rundt lykten.
På vei ned var trappen den samme, men Frejas skritt var lettere. Hun hadde vært redd hele veien og modig hele veien også. Hjemme krøp Storm sammen ved føttene hennes. Fyrlyset strøk over veggen, igjen og igjen, til både katten og Freja sov.